24-timersløpet i Le Mans

24-timersløpet i Le Mans
Circuit de la Sarthe
Generell informasjon
Idrettsgren		Langdistanseløp, sportsvognsracing, utholdenhetsracing
Arrangør		Automobile Club de l'Ouest
Vertsby		Le Mans
Vertsland		Frankrike
Arena(er)		Circuit de la Sarthe
Statistikk
Tilskuere		329 000 (2024)[1]
Rekorder		5 410,71 km (Audi, 2010)
Nettsted		Offisielt nettsted (en)

24-timersløpet i Le Mans (fransk: 24 heures du Mans) er et langdistanse billøp som årlig arrangeres på Circuit de la Sarthe i nærheten av Le Mans i Frankrike. Banen blir derfor gjerne omtalt som Le Mans. Målet med løpet er å kjøre så mange runder som mulig i løpet av 24 timer. 24-timersløpet i Le Mans er kanskje verdens største motorsportsarrangement, og under 24-timersløpet i 2024 var det cirka 329 000 besøkende tilstede.^[1]

24-timers Le Mans er et utholdenhetsløp (av eng. endurance race) for sportsbiler, der konkurransen mellom bilmerkene har større betydning enn konkurransen mellom teamene og sjåførene. Løpet inngår i en serie med lange sportsvognsløp, i regi av FIA World Endurance Championship. De andre løpene som inngår er alle 6-timers løp. Løpene utføres med sportsbiler i tre ulike kategoriklasser. Fra og med 2024 er disse klassene LM Hypercar (LMH), LM Prototype 2 (LMP2), og LM Grand Touring 3 (LMGT3). Bilene i alle tre klassene har felles rullende start, som følger av forutgående kvalifisering.

Det første 24-timersløpet ble arrangert der den 26. og 27. mai i 1923. Løpet har siden blitt holdt hvert år i juni, med unntak av i 1956 (juli), 1968 (september) og 2020 (september). Det har bare blitt avlyst i 1936 (av økonomiske årsaker) og i årene 1940–1948 (på grunn av andre verdenskrig og følgene av krigen).

24-timersløpet i Le Mans foregår på banen Circuit de la Sarthe, der én runde utgjør 13 626 km. Mesteparten av banen benyttes til daglig som offentlig vei. Den mest kjente strekningen på banen kalles «Hunaudieres» og er ei lang rake på baksiden (nordsiden). Raken omtales også som «Mulsanne-raken» (Mulsanne-straight), fordi den utgjør en del av veien mellom byen Le Mans og landsbyen Mulsanne.

Toppfarten på raken har tidligere blitt målt til over 400 km/t, men den har siden blitt redusert og ligger nå rundt 340–345 km/t, som følge av to installerte sjikaner. Under 24-timersløpet 15.–16. juni 2024 ble høyeste toppfart notert til 344,5 km/t (Felipe Nasr i Porsche Penske Motorsport #4, Porsche 963) og raskeste runde tok 3:28,756 (Kamui Kobayashi i Toyota Gazoo Racing #7, Toyota GR010 Hybrid).^[1]

24-timers Le Mans starter alltid klokken 16:00 og ender klokken 16:00 påfølgende dag, med unntak av i 2010 og 2018. Da startet og endte løpet klokken 15:00. Fram til og med 1969 sto bilene oppstilt skrått langs den ene kanten av kjørebanen, mens sjåførene sto på motsatt side av kjørebanen. Da starten gikk måtte sjåførene løpe over kjørebanen, start opp bilene og kjøre i vei. Som følge av denne startprosedyren flyttet Porsche i sin tid tenningsnøkkelen over til venstre side av rattstammen, for at føreren raskere skulle kunne starte bilen. I 1969 skjedde det imidlertid ei dødsulykke på første runden, der det viste seg at sjåføren ikke hadde fått på seg sikkerhetsbeltet. Fra og med 1971 har derfor løpet hatt rullende start.

Løpet ble første gang arrangert i 1923 for å vise at bilen som fremkomstmiddel tålte store påkjenninger. Derfor ble det arrangert et 24-timers løp. Til å begynne med hadde hver bil to sjåfører (til og med 1976), men antallet ble etter en overgangsperiode (med to og tre sjåfører) økt til tre (permanent fra 1985). Første året gjennomførte vinneren cirka 2 200 km i løpet av de 24 timene, med en snittfart på cirka 92 km/t.

Gjeldende distanserekord ble satt i en Audi R15 TDI (Audi Sport North America) i 2010, med 397 runder (5 410,71 km) og en snittfart på 225,446 km/t. Bilen ble ført av Mike Rockenfeller, Timo Bernhard og Romain Dumas.

Porsche er det mestvinnende bilmerket (19 seire), med seirer i henholdsvis 1970, 1971, 1976, 1977, 1979, 1981, 1982, 1983, 1984, 1985, 1986, 1987, 1994, 1996, 1997, 1998, 2015, 2016, og 2017. Deretter følger Audi (13 seire) og Ferrari (11 seire).

Danske Tom Kristensen er den mestvinnende sjåføren, med sine ni seirer i henholdsvis 1997, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2005, 2008, og 2013.

I listen av vinnere under inngår kun den raskeste kategorien med biler.

• 1923 – André Lagache / René Leonard (Chenard & Walcker)
• 1924 – John Duff / Frank Clement (Bentley 3.0)
• 1925 – Gérard de Courcelles / André Rossignol (Lorraine-Dietrich)
• 1926 – Robert Bloch / André Rossignol (Lorraine-Dietrich)
• 1927 – John Benjafield / Sammy Davis (Bentley 3.0)
• 1928 – Woolf Barnato / Bernard Rubin (Bentley 4.4)
• 1929 – Woolf Barnato / Tim Birkin (Bentley 6.6)
• 1930 – Woolf Barnato / Glen Kidston (Bentley 6.6)
• 1931 – Earl Howe / Tim Birkin (Alfa Romeo 8C)
• 1932 – Raymond Sommer / Luigi Chinetti (Alfa Romeo 8C)
• 1933 – Raymond Sommer / Tazio Nuvolari (Alfa Romeo 8C)
• 1934 – Luigi Chinetti / Philippe Etancelin (Alfa Romeo 8C)
• 1935 – John Hindmarsh / Louis Fontes (Lagonda M45R)
• 1936 – Avlyst (årsak økonomi)
• 1937 – Jean-Pierre Wimille / Robert Benoist (Bugatti Type 57G)
• 1938 – Eugène Chaboud / Jean Trémoulet (Delahaye 135M)
• 1939 – Jean-Pierre Wimille / Pierre Veyron (Bugatti Type 57)
• 1940–1948: Avlyst (årsak andre verdenskrig)
• 1949 – Luigi Chinetti / Lord Selsdon (Ferrari 166MM)
• 1950 – Louis Rosier / Jean-Louis Rosier (Talbot-Lago)
• 1951 – Peter Walker / Peter Whitehead (Jaguar C-type)
• 1952 – Hermann Lang / Fritz Riess (Mercedes 300SL)
• 1953 – Tony Rolt / Duncan Hamilton (Jaguar C-type)
• 1954 – José Froilán González / Maurice Trintignant (Ferrari 375)
• 1955 – Mike Hawthorn / Ivor Bueb (Jaguar D-type)
• 1956 – Ron Flockhart / Ninian Sanderson (Jaguar D-type)
• 1957 – Ron Flockhart / Ivor Bueb (Jaguar D-type)
• 1958 – Olivier Gendebien / Phil Hill (Ferrari 250TR)
• 1959 – Carroll Shelby / Roy Salvadori (Aston Martin DBR1)
• 1960 – Olivier Gendebien / Paul Frère (Ferrari TR60)
• 1961 – Olivier Gendebien / Phil Hill (Ferrari TR61)
• 1962 – Olivier Gendebien / Phil Hill (Ferrari 330LM)
• 1963 – Ludovico Scarfiotti / Lorenzo Bandini (Ferrari 250P)
• 1964 – Jean Guichet / Nino Vaccarella (Ferrari 275P)
• 1965 – Jochen Rindt / Masten Gregory (Ferrari 275LM)
• 1966 – Bruce McLaren / Chris Amon (Ford GT-40 Mk.II)
• 1967 – Dan Gurney / A.J. Foyt (Ford GT-40 Mk. IV)
• 1968 – Pedro Rodríguez / Lucien Bianchi (Ford GT-40)
• 1969 – Jacky Ickx / Jackie Oliver (Ford GT-40)
• 1970 – Hans Herrmann / Richard Attwood (Porsche 917K)
• 1971 – Helmut Marko / Gijs van Lennep (Porsche 917K)
• 1972 – Henri Pescarolo / Graham Hill (Matra MS670)
• 1973 – Henri Pescarolo / Gérard Larrousse (Matra MS670B)
• 1974 – Henri Pescarolo / Gérard Larrousse (Matra MS670B)
• 1975 – Jacky Ickx / Derek Bell (Mirage GR8)
• 1976 – Jacky Ickx / Gijs van Lennep (Porsche 936)
• 1977 – Jacky Ickx / Hurley Haywood / Jürgen Barth (Porsche 936)
• 1978 – Jean-Pierre Laussaud / Didier Pironi (Renault-Alpine A 442)
• 1979 – Klaus Ludwig / Bill Whittington / Don Whittington (Porsche 935)
• 1980 – Jean Rondeau / Jean-Pierre Jaussaud (Rondeau M379B)
• 1981 – Jacky Ickx / Derek Bell (Porsche 936)
• 1982 – Jacky Ickx / Derek Bell (Porsche 956)
• 1983 – Vern Schuppan / Al Holbert / Hurley Haywood (Porsche 956)
• 1984 – Klaus Ludwig / Henri Pescarolo (Joest-Porsche 956)
• 1985 – Klaus Ludwig / Paolo Barilla/ John Winter (Joest-Porsche 956)
• 1986 – Derek Bell / Hans-Joachim Stuck / Al Holbert (Porsche 962C)
• 1987 – Derek Bell / Hans-Joachim Stuck / Al Holbert (Porsche 962C)
• 1988 – Jan Lammers / Johnny Dumfries / Andy Wallace (Jaguar XJR-9LM)
• 1989 – Jochen Mass / Manuel Reuter / Stanley Dickens (Sauber-Mercedes)
• 1990 – John Nielsen / Price Cobb / Martin Brundle (Jaguar XJR-12)
• 1991 – Volker Weidler / Johnny Herbert / Bertrand Gachot (Mazda 787B)
• 1992 – Derek Warwick / Yannick Dalmas / Mark Blundell (Peugeot 905)
• 1993 – Gary Brabham / Christophe Bouchut / Eric Hélary (Peugeot 905)
• 1994 – Yannick Dalmas / Hurley Haywood / Mauro Baldi (Dauer-Porsche 962LM)
• 1995 – Yannick Dalmas / JJ Lehto / Masanori Sekiya (McLaren F1 GTR BMW-V12)
• 1996 – Manuel Reuter / Davy Jones / Alexander Wurz (TWR-Porsche)
• 1997 – Michele Alboreto / Stefan Johansson / Tom Kristensen (TWR-Porsche)
• 1998 – Laurent Aiello / Allan McNish / Stéphane Ortelli (Porsche 911 GT-1)
• 1999 – Pierluigi Martini / Yannick Dalmas / Joachim Winkelhock (BMW V12 LMR)
• 2000 – Frank Biela / Tom Kristensen / Emanuele Pirro (Audi R8 LMP)
• 2001 – Frank Biela / Tom Kristensen / Emanuele Pirro (Audi R8 LMP)
• 2002 – Frank Biela / Tom Kristensen / Emanuele Pirro (Audi R8 LMP)
• 2003 – Tom Kristensen / Rinaldo Capello / Guy Smith (Bentley Speed 8 GT)
• 2004 – Seiji Ara / Tom Kristensen / Rinaldo Capello (Audi R8 LMP)
• 2005 – JJ Lehto / Marco Werner / Tom Kristensen (Audi R10 TDI)
• 2006 – Frank Biela / Emanuele Pirro / Marco Werner (Audi R10 TDI)
• 2007 – Frank Biela / Emanuele Pirro / Marco Werner (Audi R10 TDI)
• 2008 – Tom Kristensen / Allan McNish / Rinaldo Capello (Audi R10 TDI)
• 2009 – Marc Gené / Alexander Wurz / David Brabham (Peugeot 908 HDi FAP)
• 2010 – Mike Rockenfeller / Timo Bernhard / Romain Dumas (Audi R15 TDi plus)
• 2011 – Marcel Fässler / André Lotterer / Benoît Tréluyer (Audi R18 TDi)
• 2012 – Marcel Fässler / André Lotterer / Benoît Tréluyer (Audi R18 e-tron quattro)
• 2013 – Tom Kristensen / Allan McNish / Loïc Duval (Audi R18 e-tron quattro)
• 2014 – Marcel Fässler / André Lotterer / Benoît Treluyer (Audi R18 e-tron quattro)
• 2015 – Nico Hülkenberg / Earl Bamber / Nick Tandy (Porsche 919 Hybrid)
• 2016 – Romain Dumas / Neel Jani / Marc Lieb (Porsche 919 Hybrid)
• 2017 – Timo Bernhard / Earl Bamber / Brendon Hartley (Porsche 919 Hybrid)
• 2018 – Fernando Alonso / Sébastien Buemi / Kazuki Nakajima (Toyota TS050 Hybrid)
• 2019 – Fernando Alonso / Sébastien Buemi / Kazuki Nakajima (Toyota TS050 Hybrid)
• 2020 – Sébastien Buemi / Brendon Hartley / Nakajima Kazuki (Toyota TS050 Hybrid)
• 2021 – Mike Conway / Kobayashi Kamui / Jose Maria Lopez (Toyota GR010 Hybrid)
• 2022 – Sébastien Buemi / Brendon Hartley / Ryō Hirakawa (Toyota GR010 Hybrid)
• 2023 – James Calado / Antonio Giovinazzi / Alessandro Pier Guidi (Ferrari 499P)
• 2024 – Antonio Fuoco / Miguel Molina / Nicklas Nielsen (Ferrari 499P)

24-timersløpet på Le Mans har tre ganger vært hovedattraksjonen i filmer:

I 1971 kom filmen Le Mans, som ble laget av Steve McQueen. Filmen har lite handling utenom bilkjøringen, men den er til gjengjeld spektakulær. Filmet delvis under løpet i 1970, og delvis etter.

I 2003 kom filmen Michel Valliant, en filmatisering av tegneserien ved samme navn. Filmen gikk rett på DVD i Norge. Filmingen er gjort under løpet i 2002, der produsentene fikk lov til å filme hvis de utvidet pitlane. Derfor er det fra 2002 50 plasser i løpet, ikke bare 48 som tidligere. I tillegg måtte sjåførene som skulle være med å filme under løpet, kvalifisere seg på vanlig måte. Bilene som kjøres av hovedpersonene er Courage C60 (Valliant), og Panoz LM (Leader).

I 2019 kom filmen Ford v Ferrari,^[2] med Matt Damon og Christian Bale i hovedrollene. Filmen handler om Fords kamp mot Ferrari i 1966-utgaven av Le Mans, hvor Ford entret Le Mans med GT40 utviklet i hovedsak av Carroll Shelby (spilt av Damon) og Ken Miles (spilt av Bale).

• (en) Offisielt nettsted
• (en) 24 Hours of Le Mans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) 24 Heures du Mans – galleri av bilder, video eller lyd på Commons