Alentejo

Alentejo
LandPortugals flagg Portugal
Areal31 567 km²
Befolkning705 478 (2018)
Bef.tetthet22,35 innb./km²
Kart
Alentejo
38°N 8°V

Alentejo på Commons
NUTS II-regionen Alentejo.

Alentejo (uttale IPA /ɐ.lẽ.'tɛ.ʒu/) er en region i sørlige/sentrale Portugal. Det opprinnelse navnet, além do Tejo, kan oversettes til «forbi Tejo».[1] Regionen strekker seg fra Tejo-elva i nord til Algarve i sør, mellom Atlanterhavet og grensen til Spania.[1] Alentejo avgrenses i sør av fjell som ved Algarve.[2] Området regnes som en av de fattigste i Vest-Europa.[3] Regionen dekker omtrent en tredjedel av Portugals fastland og er den største regionen; den tynnes befolked med omtrent 12 % av landets befolkning.[4][5] Kysten er relativt lite bebygget.[6]

Regionen er delt opp i fem provinser; Alto Alentejo, Baixo Alentejo, Alentejo Central og Alentejo Litoral. I tillegg er provinsen Lezíria do Tejo, som tidligere hørte til Lisboa e Vale do Tejo-regionen, del av Alentejo-regionen. De viktigste byene inkluderer Évora (hovedstaden), Santarém (som tidligere hørte til Ribatejo-regionen), Portalegre, Beja og Sines. Alentejo har 776 585 innbyggere (2001) og dekker et område på 26 000 km² (befolkningstettheten er 30/km²).

Alentejo er en av Portugals fem regioner (NUTS II).[7]

Geografi

Topografien består for en stor del av lange, flate marker i sør (for det meste rundt 200 meter over havet)[8] til steinrøyser ved grensa til Spania i nordøst. For å dekke vannbehovet har man oppført et antall demninger, hvorav Alqueva-demningen[8] er mest nevneverdig.

Området har middelhavsklima med tørre, varme somre, til dels svært varme i det indre (Köppen type Csa). Det indre av området er mindre påvirket av havet med somre som er varmere enn ved kysten og vintre er kjøligere enn ved kysten. Mot grensen til Spania er det relativt tørrt (et av de tørreste områdene i Portugal) mens det faller mer regn rundt Evora.[9][10][3] Portugal vender mot Atlanterhavet og er generelt ikke så tørt som den dele av Spania som vender mot Middelhavet.[11]

Det er mye marmor i berggrunnen.[6]

Natur

I de østre deler av Portalegre ligger Parque Natural da Serra de São Mamede, en naturpark hvor man blant annet kan finne sjarmerende landsbyer fra middelalderen, som ikke har forandret seg stort de siste århundrene. I sør nær Mértola ligger en annen naturpark kalt Parque Natural do Vale Guadiana. Denne er nesten ikke befolka og står i kontrast til Serra de São Mamede-parken. I vest er kyststripa som går fra havna i Sines til Cape de São Vicente også et beskyttet område.

Økonomi

Området er kjent som Portugals «brødkurv» med rundt 75 % av landets hveteproduksjon.[2] Landbruket dominerer sammenlignet med andre deler av Portugal.[3] Med noen ganske få unntak baserer alle de større byene seg på landbruk, husdyrhold og tre. Man kan finne mange forskjellige typer oster, viner, røkeskinker og pølser i Alentejo-regionen, blant disse: Queijo de Serpa, Queijo de Évora og Queijo de Nisa (oster); Vinho do Alentejo og Vinho do Redondo (viner); og presunto (skinke). Marmor, kork, olivenolje og gruvedrift er også viktige inntektskilder.

I Alentejo er store sletter bevokst med korkeik og Portugal er dominerende produsent av kork. Korkeik, eukalyptus og oliven tåler det tørre og varme klima.[3] Jordsmonnet er til dels skrint. En stor del av landbruksjorden tilhører store gods.[2][11]

Kultur og historie

Alentejo er kjent for sine polyfoniske sanggrupper, Cante Alentejo. [12][13][14] Sammen med fado er den en av Portugals særegne sjangre. Begge er inntatt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Tradisjonen er stadig levende i Alentejo og overføres fra eldre utøvere til ny generasjoner i praktiske korøvinger. Sangerne møtes i egne klubber eller på lokal kafeer og barer.[12][15][16]

Området var under mauriske styre til 1249 da portugisiske konger erobret hele Sør-Portugal. For å sikre vann til åkrene anlå romerner demninger og dette ble videreført av maurerne.[4] Hovestaden Evora skriver seg fra romersk tid.[6]

Provinser

  • Alentejo Central
  • Alentejo Litoral
  • Alto Alentejo
  • Baixo Alentejo [1]
  • Lezíria do Tejo

Referanser

  1. ^ a b «Alentejo | Mediterranean climate, wine production, cork industry | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 25. august 2024. 
  2. ^ a b c Pearson, Scott R.; Avillez, Francisco; Bentley, Jeffery W.; Finan, Timothy J.; Fox, Roger; Josling, Timothy; Langworthy, Mark; Monke, Eric; Tangermann, Stefan (1987). Portuguese Agriculture in Transition. Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-1954-6. doi:10.7591/j.ctvr7f96s.11. 
  3. ^ a b c d Champion, Neil (1998). Portugal. Risør: [Esstess-forl.] ISBN 8291101264. 
  4. ^ a b Jepson, Tim (2002). Opplev Portugal. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203226760. 
  5. ^ Livermore, Harold (2004). Portugal: A Traveller's History (NED - New edition utg.). Boydell & Brewer. ISBN 978-1-84383-063-4. doi:10.7722/j.ctt163tbwt.20. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
  6. ^ a b c Nourry, Philippe (1995). Spania og Portugal. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102814. 
  7. ^ Silva, Rita; Ferreira-Lopes, Alexandra (2014). «A Regional Development Index for Portugal». Social Indicators Research. 3. 118: 1055–1085. ISSN 0303-8300. Besøkt 25. august 2024. 
  8. ^ a b «Alentejo». Store norske leksikon (norsk). 18. juni 2024. Besøkt 25. august 2024. 
  9. ^ Oliveira, Vítor; Pinho, Paulo (1. oktober 2010). «Lisbon». Cities. 5. 27: 405–419. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2009.12.008. Besøkt 24. august 2024. 
  10. ^ Mora, C., Vieira, G. (2020). The Climate of Portugal. In: Vieira, G., Zêzere, J., Mora, C. (eds) Landscapes and Landforms of Portugal. World Geomorphological Landscapes. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-319-03641-0_2
  11. ^ a b Stokke, Bernhard (1959). Folkeskolens geografi. Oslo: Cappelen. 
  12. ^ a b «UNESCO - Cante Alentejano, polyphonic singing from Alentejo, southern Portugal». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. «Cante Alentejano is a genre of traditional two-part singing performed by amateur choral groups in southern Portugal, characterized by distinctive melodies, lyrics and vocal styles, and performed without instrumentation. Groups consist of up to thirty singers divided into groups.» 
  13. ^ Ciccia, M. N. (2013). «Grândola Vila Morena»: l’hymne de la contestation portugaise. Lengas. Revue de sociolinguistique, (74).
  14. ^ «Portugal: Das Land, aus dem das gute Essen kommt». krone.at (tysk). 19. september 2018. Besøkt 15. januar 2019. 
  15. ^ «Chorgesang - Der "Cante Alentejano" erobert Portugals Metropolen». Deutschlandfunk Kultur (tysk). 09.04.2015. Besøkt 20. januar 2019. «Noch kurz bevor wir im November zur UNESCO gefahren sind, galt der Cante als ein langweiliger, trauriger Gesang. Ein bisschen so, wie man vor ein paar Jahrzehnten noch den Fado gesehen hat – jenen poetischen Gesang, der in den Armenvierteln Lissabons entstanden ist. Durch die internationale Anerkennung des Cante Alentejano als Weltkulturerbe hat sich dann aber plötzlich alles verändert. Ich kam aus Paris zurück nach Portugal und der Cante war auf einmal ein echter Popstar» 
  16. ^ Castelo-Branco, Salwa El-Shawan (2023). «Sounding the Alentejo: Portugal’s Cante as Heritage». I Castelo-Branco, Salwa El-Shawan. Music and the Making of Portugal and Spain. University of Illinois Press. s. 247–266. ISBN 978-0-252-04532-5. doi:10.5406/jj.6305470.17. Besøkt 25. august 2024. 
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Encyclopædia Britannica · VIAF · GND · SUDOC