Antikkens greske komedie

Antikkens greske komedie var den ene av tre fremste dramatiske former i teatrene i antikkens Hellas. De andre to var tragedien, og en mellomsjanger, satyrspillet. Den athenske komedie er tradisjonelt delt inn i tre perioder: den gamle komedie, mellomkomedien, og den nye komedie. Den gamle komedie har i dag nesten utelukkende blitt bevart i elleve overleverte skuespill av Aristofanes, foruten en rekke fragmenter fra andre komediediktere. Den mellomste komedie er hovedsakelig gått tapt, bortsett fra noen kortere fragmenter hos forfattere som Athenaios. Den nye komedie er hovedsakelig kjent fra funn av papyrusfragmenter skrevet av Menander. Filosofen Aristoteles skrev i sitt verk om dikterkunsten, Poetikken (ca 335 f.Kr.), at komedien skildrer latterlige mennesker og en form for fadese eller stygghet som fører til smerte eller ulykke.^[1]

Den greske klassisisten C.A. Trypanis (1909-93)^[2] beskrev komedien som den siste av de store poesiarter Hellas har gitt verden.^[3]

Komedie, som alle former for humor, er minst like gammel som gresk sivilisasjon. Homers epos har flere humoristiske avsnitt, som Dios Apate (gresk: Διοσ Απατη, «forførelsen av Zevs») i Iliaden,^[4] en komisk scene hvor gudenes gud lures av sin egen hustru Heras tilnærmelser som skal hindre ham i å oppdage hva hun holder på med bak hans rygg. Tilsvarende skildrer Homer andre guder komisk i Odysseen, der Afrodite og Ares har en hemmelig affære gående som hennes ektemann Hefaistos oppdager. Han legger en felle for paret, tar dem til fange, og viser dem frem for de andre gudene, sprellende i nettet til spott og spe.^[5]

For grekerne var nok gudene opphøyde og til dels skremmende, men også preget av menneskelighet, antropomorfisme, med iboende menneskelige trekk og de samme laster og lyter som man kunne le av (jfr Tor og Loke i norrøn mytologi). Deres karakter satte åpenbart ikke gudene i det beste moralske lyse, de bedrev hor og bedro hverandre, hvilket også ble kritisert, blant annet av Xenofanes fra Kolofon på 500-tallet f.Kr.^[6]

Komediesjangeren inngikk som del av de dionysiske konkurranser i år 486 f.Kr., men var allerede, minst siden århundrets begynnelse, kjent fra tilsvarende festivaler. Fra 400-tallet f.Kr. finnes adskillige korte, tekstlige fragmenter, og bortimot hundre komedieforfattere er nevnt med navn, med enda flere titler på komedier. Den eldste bevarte komedie er Aristofanes' Akarnerne, oppført i 425 f.Kr. Sjangerens opprinnelse en gang på 500-tallet f.Kr. er derimot omdiskutert.^[7]

I likhet med «tragedie» har «komedie» (gresk Komoidía) det greske ordet for «sang» i siste ledd i ordsammensetningen. Første ledd er komos, som var betegnelsen på det løsslupne, folkelige opptoget som pleide å følge etter et drikkelag.^[8] Ordet komoidía betyr bokstavelig «selskap» (kom-) + «sang» (-oid-), og om det er en indikasjon på dets opprinnelse, dramatisk komedie fra ville fester (komoi; entall komos) hvor festdeltakerne (komastai) sang sanger (oidai) hvor de ertet, hånet og gjorde narr av tilskuere eller offentlige figurer. På et vis synes disse folkelige opptogene å ha utviklet seg fra festlokalet til musikkhallen, kanskje på samme tid som tragedien begynte å utvikle seg.^[9] Disse folkelige drikkelagene minner om dagens moderne, amerikanske maskeradeopptog Mardi Gras i New Orleans.^[10] Som tragedien fikk oldtidens greske komoidía til sist plass under Dionysia, festen for den ekstatiske vinguden Dionysos med rikelig inntak av vin og utveksling av grove vitser. På arkaiske vasemalerier opptrer festdeltakerne i dyrekostymer, noe som gjenkjennes i komediekorenes maskering.^[8]

Overleveringer tyder på komedien ikke var den eneste form for komisk drama framført under Dionysia. Førklassiske dramatikere skrev også korte, humoristiske satyrspill. Disse var teatralsk tragikomedie i burlesk ånd og framstilte kor med satyrer, bukkelignende skapninger knyttet til skogsguden Pan, drukkenskap og utagering med store falliske rekvisitter, skøyerstreker, grovkornete vitser og generell munterhet. Komediesjangeren har betydelig likheter med satyrspillet, og oppsto ikke uavhengig, men støpt i samme form som tragedien og satyrspillet som komediens forgjengere.^[11]

Utfall mot bestemte personer var tenkt å skulle beskytte mot dem (gresk: apotropaios, «avvergende», jfr apotropaion), for i gresk folketro tenkte man seg at grove ord og ordspill kunne avverge mørkemaktene.^[12] Jambediktningen, en stigende versefot bestående av to stavelser, kort-lang, var trolig forbilde. Hån og spott var deler av en verbal kappestrid, agon, som inngikk i en fullstendig komedie. I Aristofanes' komedie Froskene er dialogen mellom Aiskylos og Evripides, med Dionysos som dommer, eksempel på en slik tevling. Polemikken har en særskilt plass i komedien i sin parabase med direkte utfall og angrep på navngitte personer.^[8]

En forskjell mellom tragedien og komedien er at korene henvendte seg direkte til publikum i en sang kalt for «parabase» (parabasis, bokstavelig «å gå til side»), fordi koret «gikk til side», det vil si ut av sine dramatiske roller, og ble i stedet komedieforfatterens talerør. Selv om parabasen forsvant etter den klassiske perioden, viser avbildninger på vasemalerier den som en vesentlig del av eldre komedier.^[9] I bevarte komedier er parabasen plassert i midten som et mellomspill, men i første fase kan den ha vært komediens innledning. Det er først og fremst på grunn av parabasen at komedien betraktes som noe mer enn en sekundær og munter pendant til tragedien.^[13]

Klassisk komedie hadde sin sterkeste posisjon i Athen, men komedier i vid forstand fantes antagelig over hele den gresktalende verden. Athenerne skapte og monopoliserte komedien til et fullt utviklet poetisk drama med noen få skuespillere, og et kor hvor aktøren var iført overdimensjonerte og fantastiske drakter. Ene øyeblikket uttrykte man seg grovt, i neste øyeblikk lyrisk og alvorlig. Komedien var ikke et rituelt drama, og overfladisk sett ikke religiøst i det hele tatt, selv om guder opptrådte eller ble omtalt. Komedieforfatterne hentet stoff fra samtiden, fra politikken, skikk og bruk, laster og moter, idealer og tradisjoner, og framhevet og gjorde narr av disse.^[14]

Filologer og tekstlærde i den hellenistiske byen Alexandria på 200- og 100-tallet f.Kr., og trolig Aristofanes fra Bysants ca 200 f.Kr.,^[15] synes å ha vært de første som inndelte gresk komedie i tre kanoniske perioder:^[16] Den gamle komedie (ἀρχαία, arkhaia), den mellomste komedie (μέση, mese) og den nye komedie (νέα, nea). Disse inndelingene virker vilkårlige, og antikkens komedie synes å ha utviklet seg gradvis over tid, men inndelingen er blitt stående.^[17]

• Se hovedartikkel, Den gamle komedie

Den første epokens fremste dramatiker er Aristofanes som definerte ettertidens oppfatning av epoken, hovedsakelig fordi han etterlot rundt 11 bevarte skuespill, og fragmenter etter andre. Og «man kan godt være enig med Hegel i at uten å ha lest Aristofanes, er det nesten ikke mulig å skjønne hvordan mennesket kan trives som svin!»^[18] Hans verker kjennetegnes av skarp politisk satire og et stort forråd av skjellsord, selv om han også kunne uttrykke seg vakkert og gripende. Sju av hans første ti stykker ble skrevet under første del av Peloponneskrigen med utfall mot krigen og mot statsmannen og hærføreren Perikles og andre folkeledere.^[14] Hans kritikk med persons nevnelse kan virke ufin bedømt i ettertid, som hans latterliggjøring av Sokrates i Skyene, men også beundringsverdig modig, som hans vågale antikrigsfarse Lysistrata, hvor kvinnene går til seksuell streik for å få mennene til å avslutte krigen. Likevel var Aristofanes kun en av mange komedieforfattere som arbeidet i Athen på slutten av 400-tallet f.Kr.

Den gamle komedie påvirket i stor grad senere europeiske forfattere som Rabelais, Cervantes, Swift, og Voltaire. Spesielt etterlignes de kamuflerte politiske angrepene, og arven etter den gamle komedie er levende i politiske satirer som filmen Dr. Strangelove fra 1963 og Monty Pythons TV-komikk.^[10][19][20]

Skillelinjene mellom den gamle og den mellomste komedie er klart markert kronologisk. Både Aristofanes og andre av de seneste komedieforfatterne i den gamle epoke er tidvis vurdert som tidlige poeter av den mellomste periode. For antikkens lærde kan betegnelsen ha betydd noe i retningen av «senere enn Aristofanes og hans samtidige, men tidligere enn Menander». Epoken begynner med Athens nederlag mot Sparta i år 404 f.Kr. Grensene er flytende og det dreier seg om tendenser som utviklet seg i en bestemt retning.^[21]

Et trekk man kan se er at med Peloponneskrigens slutt var også særtrekkene i den gamle komedie over. Komedien på 300-tallet f.Kr., også Aristofanes' sene skuespill, langt mildere i tonen, langt mindre krass og bitende, og i det store og hele mindre direkte i sitt sosiale og politiske innhold. I tre vesentligheter skilte den fra seg den gamle komedie; rollen til koret ble minsket til det punkt hvor det hadde ingen påvirkning på handlingsgangen; offentlige figurer ble ikke parodiert og gjort til offer for personforfølgelse; og det som ble latterliggjort var heller personlige forhold framfor politiske.^[22] For siste gang var mytologisk burlesk komikk populær blant komedieforfattere. Det dukket opp gjenkjennelige, faste typer: elskerinnen, koblersken, snylteren, ranglefanten, filosofen, den skrytende soldaten (som Ludvig Holbergs skikkelse «Jacob von Thyboe»), og særlig den innbilske kokken med sin oppvisning av kulinarisk kunst. Det kjente motivet «ung gutt og ung pike finner hverandre», som er så kjent i dag, i hele tatt det erotiske motivet, manglet helt i den gamle komedie.^[23]

Ettersom det ikke er bevart noen fullstendig komedie fra den mellomste perioden, er det ikke mulig å gi en dekkende vurdering av epokens litterære verdi. Mange av epokens komedier synes å ha hatt sin storhetstid på Sicilia og i Magna Graecia, noe som tyder på at Athens monopol var over, og sjangeren utbredt både litterært og sosialt.

• Se hovedartikkel, Den nye komedie

Den nye komedie varte ut styret til de makedonske herskerne, og ebbet ut en gang rundt 260 f.Kr.^[24] Karakteristisk var utviklingen av situasjonskomedie og karakterkomedie.^[25] Under sterk innflytelse fra Evripides utviklet det seg et borgerlig intrigedrama. De politiske hentydningene og utfallene fra tidligere tider forsvant helt. Slike innslag ville vært utenkelig under makedonsk overherredømme (Filip II og Aleksander den store) og deres etterfølgere. Alexandria, Antiokia og Pergamon (hvor pergamentet kom fra) hadde ennå ikke fått sin litterære posisjon, og Athen var fortsatt ledende. Etter hvert gikk den gamle gudetroen i oppløsning, og de gamle mytologiske motivene gikk av mote. Moderne teater, slik vi kjenner det i dag, begynte dermed å vokse fram.^[26] De tre mest kjente komediedikterne innenfor sjangeren og epoken var Menander, Difilos og Filemon fra Sicilia.

I 1958 ble det utgitt et skuespill av Menander, funnet nesten komplett på en papyrus (Bodmer Codex) fra 200-tallet e.Kr. Før denne tiden var han bare kjent av omtale og noen få fragmenter. Komedien Dyskolos (oversatt som Misantropen eller Grinebiteren) var Menanders debut og satt opp under Dionysia i 317 f.Kr. Han vant førsteprisen med Grinebiteren, der handlingen utspilles blant velstående mennesker utenfor Athen med utgangspunkt i en ung manns forelskelse. Pikens far er den grinebiteren tittelen bærer bud om. De unge får hverandre, og grinebiteren angrer på sin motstand.^[27] Menander skapte en type komedie sentrert rundt skikkelser som var realistiske på hans tid, og plasserte dem i svært spesielle og latterlige situasjoner.^[28] Stykket ble satt opp av BBC fredag 30. oktober 1959 og vakte nærmest skandale. Selv om det var et ungdomsverk, var anmelderne enige om at dette var «tynt og forutsigbart». Bedre ble det ikke da flere verker ble oversatt. Ett av Menanders favoritt-plots gikk etter mønsteret «Oppsan, jeg kom visst til å voldta noen i går kveld». Deretter oppdager voldtektsmannen og offeret at de er hverandres store kjærlighet, og inngår ekteskap. Menander hadde hatt ry for å skrive «virkelighetstro» stykker, mens de i realiteten var helt utroverdige - avsløringer av hvem folk virkelig var, og incest som så vidt ble unngått. På Menanders tid var det greske samfunnet herjet etter borgerkrig og Aleksander den stores kriger, og det fantes trolig uvanlig mange foreldreløse; men det kan ikke ha vært noen vanlig erfaring at bortkomne foreldreløse viste seg å ha vokst opp hos sine biologiske foreldre, uten at noen av partene dro kjensel på hverandre. Menander som litteraturhistorien hadde regnet som et tapt geni, avslørte seg som en pinlig middelmådighet da verkene hans ble gjenfunnet.^[29]

Filamon, som det ikke finnes tilsvarende kunnskap om, synes å ha tatt opp filosofiske spørsmål, og kjennes kun i fragmenter, mens Difilos ble oversatt til latin, og både Plautus og Terentius lånte fra stykkene hans.^[30] Blant disse komediene er Plautus' Asinaria og Rudens. Det er via det latinske filteret at man kan vurdere Difilos. Det var likevel Menander som var den største, og hans anseelse i antikken var stor. Quintilianus anbefalte ham det varmeste og mange sitater fra hans stykker har fått videre liv som ordtak.^[31] Til og med apostelen Paulus siterer ham i første brev til korinterne: La dere ikke føre vill! «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.» ^[32]

På sitt beste la den nye komedie vekt på andre ting enn ytre handling. Den vektla realistisk miljøskildring, nyansert psykologi, problemdiskusjon og ikke minst språk og stil, men handlingen kunne lett bli stereotyp. Den nye komedien førte sin arv videre i latinsk komedie, særlig Plautus og Terentius var dens arvtagere, men da tilpasset romersk miljø og kalt for fabula togáta.^[33]

Norskspråklig

• Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo: Cappelen Forlag
• Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-11663-6
• Finley, M.I (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2
• Haarberg, Jon; Selboe, Tone; og Aarset, Hans Erik (2007): Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00696-3
• Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: PAX, ISBN 82-530-2769-9

Engelskspråklig

• Brown, Andrew (1998): «Ancient Greece» i: The Cambridge Guide to Theatre. Martin Banham (red.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 441–447. ISBN 0-521-43437-8.
• Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg., internasjonal utg. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
• Carlson, Marvin (1993): Theories of the Theatre: A Historical and Critical Survey from the Greeks to the Present. Utv. utg. Ithaca and London: Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-8154-3.
• Csapo, Eric, & Slater, William J. (1994): The Context of Ancient Drama. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 0-472-08275-2.
• Freund, Philip (2003): The Birth of Theatre. Illustrated ed. Vol 1. of Stage by Stage. London: Peter Owen. ISBN 978-0-7206-1167-0.
• Janko, Richard, overs. (1987): Poetics with Tractatus Coislinianus, Reconstruction of Poetics II and the Fragments of the On Poets. Av Aristoteles. Cambridge: Hackett. ISBN 0-87220-033-7.
• Olson, S. Douglas, red. (2007): Broken Laughter: Select Fragments of Greek Comedy. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-928785-7.
• Taplin, Oliver (1993): Comic Angels and Other Approaches to Greek Drama Through Vase-Painting. Oxford: Clarendon Press ISBN 0-19-814797-X.
• Trypanis, Constantine Athanasius (1981): Greek Poetry from Homer to Seferis. Chicago: University of Chicago Press ISBN 0-226-81316-9.
• Rozik, Eli (2002): The roots of theatre : rethinking ritual and other theories of origin, Iowa City : University of Iowa Press, ISBN 0-87745-817-0

• Poetikken, litteraturteori fra antikken av Aristoteles

• «Aristotle on Comedy» Arkivert 20. september 2009 hos Wayback Machine. (PDF) av Malcolm Heath, Universitetet i Leeds.
• «In Our Time», BBC Radio 4, program om antikkens greske komedie, 13. juli 2006.