Caesarius av Arles
| Caesarius av Arles | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 470 Chalon-sur-Saône | ||
| Død | 27. aug. 542 Arles | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Caesaria of Arles | ||
Caesarius av Arles på Commons | |||
Caesarius av Arles (ca. 470–542), også kalt Caesarius av Châlon, var erkebiskop av Arelat og en av de viktigste kirkemennene i Gallia på sin tid.
Liv og virke
Bakgrunn
Caesarius kom fra en adelig gallo-romersk familie. I ung alder gikk han inn i Lérins-klosteret nær Cannes, hvor hans asketiske livsstil ble sagt å ha vært så skadelig for helsen at han ble sendt til Arelat/Arles for å komme seg.
Prest
I Arles ble han diakon, deretter presbyter (prest), og ledet til slutt abbediet i Arles. På dette tidspunktet ble erkebispedømmet Arles ledet erkebiskop Aeonius.
Erkebiskop av Arles
Etter Aeonius' død i 502 ble Caesarius ble valgt som etterfølgende erkebiskop.
Erkebiskop Caesarius havnet i politiske vanskeligheter da en Licinianus fortalte den vestgotiske kong Alaric II at Caesarius ønsket å overlate byen Arles til burgunderne. Caesarius ble deretter fjernet fra stillingen og ført til Bordeaux.
Etter at hans uskyld var bevist, fikk han komme tilbake. I 506 innkalte han kirkemøtet i Agde, som tok viktige avgjørelser innen den kanoniske rett.
Etter at Provence falt for østgoterne, ble Caesarius igjen anklaget for forræderi, og ble ført til Ravenna i 513. Nå sto den østgotiske kong Theodorik den store opp for ham, og han ble løslatt igjen. Caesarius dro deretter til Roma for å møte pave Symmachus, som tildelte ham pallium for erkebispedømmet Arelat.
Som et resultat innkalte Caesarius til i alt fem kirkemøter: I året 524 i Arles, 527 i Carpentras, 529 i Orange, og i Vaison og 533 i Marseille. Han engasjerte seg sterkt for katolsk ortodoksi og mot semi-pelagianske tendenser; så han sørget for at læren om at det fantes mennesker som var forutbestemt til ondskap ved guddommelig allmakt, ble fordømt ved synoden i Orange. Han ble ansett som en talsmann for streng kirke- og klosterdisiplin, som også kommer til uttrykk i regula ad monachos og regula ad virgines, som han skrev. I 512 innviet han nonneklosteret St. Johannes i Arles, sannsynligvis det tidligste nonneklosteret i Vesten, og utnevnte sin søster Caesaria til den første abbedisse.[1]
Caesarius døde gammel i Arles i året 542.
Årsdagen for hans død, den 27. august, er både den protestantiske minnedagen og den katolske festdagen for erkebiskopen, som ikke minst var kjent for sine populære prekener. Han regnes som en beskytter mot branner, ettersom han sies å ha slukket dem gjennom sine bønner.[2] Den katolske kirke ærer ham som en helgen.
Han var elev av Julianus Pomerius og stod i kontakt med den adelige gallo-romerske biskop Ruricius av Limoges.
Bibliografi
- S. Cesario d'Arles: La vita perfetta (a cura di Mario Spinelli), Edizioni Paoline, Roma 1981.
- Vita sancti Cesarii Episcopi Arelatensis (testo critico, introduzione, traduzione e commento a cura di Edoardo Bona), Adolf M. Hakkert Editore, Amsterdam 2002.
- William E. Klingshirn: Caesarius of Arles, Cambridge University Press, 1994.
