Enderim

Enderim i dikt er når slutten av en verselinje rimer med slutten av en annen verselinje.^[1]

Jeg elsker deg,

du elsker meg...

I antikken ble enderim brukt i prosa av Cicero, og i vers som dette av Ovid:

Quot caelum stella to habet tua Roma puellae.

«Himmelens stjerner er tallrike som jenter i ditt Roma.»

I kristne hymner ble enderim trolig brukt for å markere linjeslutt, og som en videreføring av oldtidens hebraisk poesi. At enderim ble så enerådende i lyrikk, skapte et markert skille mellom antikken og middelalderen, og den skjønne Helene undres over fenomenet da hun vekkes til live igjen i middelalderen, slik Goethe tenker seg dette i Faust. Hun utbryter i Kristen Gundelachs oversettelse:

En klang seg synes til den annen føye,

og har et ord til øret funnet vei,

kommer et nyt og kjærtegner det første.^[2]

På norrønt ble kvad med enderim kalt runhent.^[3]