Falsen

Falsen er en kjent norsk-dansk slekt som stammer fra Falle Pederssøn (1625–1702) på gården Østrup på Sjælland. Navnet Falle er antagelig avledet av Valentin. Derav kommer slektsnavnet Falsen.

Den skånske Weibull-familien deler samme røtter som den dansk/norske adelsslekten Falsen.^[1]

Berømte slektsmedlemmer

Falle Pederssøns sønn Enevold Falsen (1686–1769) var borgermester i København. Han ble adlet som Enevold de Falsen i 1758. Han hadde sønnen Christian Magnus de Falsen (1719–1799) som ble justitiarius i Akershus og var far til forfatteren og embedsmannen Enevold Falsen (1755–1808). Denne var far til statsmannen Christian Magnus Falsen, amtmann Carl Valentin Falsen og kontreadmiral Jørgen Conrad Falsen. Enevold de Falsens andre sønn var Johan Eskild de Falsen (1726–1808), generalkrigskommissær, som var far til forfatterinnen Johanne Christine Harboe (1763–1843).

Slektstre

Treliste

Falle Pedersen (1625–1702) gården Østrup, Sjælland gift med Elisabeth Dalhuus, datter av filosofiprofessor Eskild Dalhuus
- Enevold Falsen (1686–1761) etats- og justistråd, borgermester København, godseier, adlet som de Falsen 1758 sammen med broren Johan Eschild Falsen (1689–1758) til Søbye. Gift med Mette Sørensen, rådmannsdatter i København
  - Christian Magnus de Falsen (1719–99) konferensråd og justitiarus i Norges overhoffsrett, Akershus
    - Envold de Falsen (1755–1808) dikter og stiftsoverrettsjustitiarius i Akershus
      - Christian Magnus Falsen (1782–1830) eidsvollsmann og høyesterettsjustitiarius gift med Anna Munch av Munch-slekten^[2]
        Enevold Munch Falsen (1810–80) sorenskriver gift 1840 med Elise Aars og 1846 med Bolette Gjerdrum
        Mimi Falsen (1861–1957) maler
        
        Nicoline Falsen (1869–) g. Lars Jacob Sundt av Sundt (slekt)
        
        Anne Birgitte de Falsen (1812–1902) gift med Christopher Lange
        Elisabeth Lange (1842–1887) gift med forfatter Alfred Sinding-Larsen
        Christian Magnus Sinding-Larsen (1866–1930) tuberkuloselege
        
        Balthazar Lange (1854–1937) arkitekt
        
        Henrik Anton Falsen (1813–66) kommandør
        Conrad Falsen (1847–98) generalkonsul i Arkhangelsk
        
        Enevold Munch Falsen (1810–80) sorenskriver
        
        Elisabeth Christine Falsen (1820–76) lærer
      - Jørgen Conrad de Falsen (1785–1849) dansk kontreadmiral og godseier Søbysøgård
        Enevold de Falsen (1812–1867) offiser og godseier Søbysøgård
      - Carl Valentin Falsen (1787–1852) stiftamtmann i Kristiansand
      - Hagbarth de Falsen (1792–1836) stiftamtskriver
        John Collett Falsen (1817–79) statsråd

Johan Eschild de Falsen (1689–1758) var bror til Enevold Falsen som havnet i Norge, begge adlet i 1758
Envold de Falsen (1755–1808) ble jurist og dikter
Christian Magnus Falsen (1782–1830) ble jurist og eidsvollsmann
Jørgen Conrad de Falsen (1785–1849) dansk kontreadmiral og godseier Søbysøgård
Søbysø gård på Fyn var i slekten 1844–1925^{[trenger referanse]}
Carl Valentin Falsen (1787–1852) ble amtmann i Kristiansand
Enevold de Falsen (1812–1867) offiser og godseier Søbysøgård
John Collett Falsen (1817–79) ble jurist og statsråd
Mimi Falsen (1861–1957) ble maler

Slektens våpenskjold

Slektsvåpenet har et skjold kløvd av sølv og rødt; over kløvningen i motsatte tinkturer en traneklo holdende en svart kule. Hjelmtegn er en sølv due holdende et grønt oljeblad i nebbet og stående under et grønt laurbærtre mellom to vesselhorn vekselvis delt i rødt og sølv.

En trane eller bare en traneklo som holder en stein, er et symbol for årvåkenhet. Plinius den eldre (død år 79)skrev ned myten om når en traneflokk står sovende i vannet om natten, er det en av tranene som står på vakt med en stein i en løftet klo. Dersom denne vaktposten sovner, faller steinen i vannet og vekker de andre tranene.

Duen med bladet i nebbet er Bibelens due som Noa sendte ut av arken, og som er et utbredt fredssymbol.

Vesselhornene er vanlige figurer i en mengde hjelmtegn fra både skandinaviske land og tysktalende områder.

Eidsvollsmannen Christian Magnus Falsen brukte ikke slektsvåpenet i sitt segl på Grunnloven 1814, bare et monogramsegl med bokstavene C M F sammenslynget og i skråskrift.

Litteratur

Bernt Moe: «Om de i Norge for tiden værende adelige Familier», Tidsskrift for den norske Personalhistorie, Ny Række, Christiania 1847, side 76-80 med referat av adelsbrevet
Fotolitografisk Gjengivelse af det i Storthingets Arkiv opbevarede Original-Haandskrift af Kongeriget Norges Grundlov af 17.de Mai 1814 (viser eidsvollsmennenes segl)
Anders Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
Haagen Krog Steffens: Norske Slægter 1912, Gyldendalske Boghandel, Kristiania 1911
C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bd. I, Oslo 1928
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976), side 94
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990), side 57
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens aner og andre slektsopplysninger, samt bilde med beskrivelse av seglet hans på Grunnloven 17. mai 1814

Referanser

^ Historisk samfund for Köbenhavns Amt (1958). «Fra Københavns Amt» (PDF). Historisk samfund for Köbenhavns Amt: 12 – via Historisk samfund for Köbenhavns Amt. «”det viser sig, at Falsen- slagten og Weibull-familien i direkte mandslinier er af fuldstandig samme rod.”»
^ Østvedt, Einar (1903-1980) (1945). Christian Magnus Falsen: linjen i hans politikk. Oslo: Aschehoug.