Harald Sandvik

Harald Sandvik
Født		1. okt. 1911 Horten
Død		27. nov. 1992 (81 år)
Beskjeftigelse		Offiser, militærhistoriker, idrettsleder
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vestre gravlund
Medlem av		Kompani Linge
Utmerkelser		8 oppføringer Haakon VIIs 70-årsmedalje St. Olavsmedaljen med ekegren Forsvarsmedaljen Haakon VIIs 70-årsmedalje 1939–1945 Star Krigsmedaljen King's Commendation for Brave Conduct FN-medaljen

Harald Sandvik (1911–1992) var en norsk offiser, militærhistoriker og idrettsleder. Han er mest kjent som sjef for SOE-avdelingen Kompani Linge fra 1943 til 1944 og leder av Forsvarets Idrettsråd fra 1955 til 1971.

Sandvik ble født i Horten som sønn av kanoner Johannes Sandvik (1877–1936) og Jette Elida Sund (1877–1966). Han fullførte videregående skole i 1931 og offisersutdanning i 1934. Siden Forsvaret opererte med redusert kapasitet av politiske årsaker, bestemte han seg for å ta universitetsutdanning, og ble uteksaminert fra Universitetet i Oslo med cand.philol.-graden i 1940 og lærerutdanning i 1941.^[1] Før krigen var han også en aktiv skiløper og deltok blant annet i kombinert under Holmenkollen skifestival.^[2]

Sandvik ble ansatt som lærer ved Arendal Gymnas i 1941. Han ble imidlertid involvert i motstanden mot den tyske okkupasjonen av Norge og måtte flykte til Sverige. I 1942 ledet han Idrettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm. Samme år giftet han seg med Elizabeth Thorsen fra Sandefjord. Fra 1943 til 1944 var han sjef for SOE-avdelingen Kompani Linge i Storbritannia, samtidig som han var ansvarlig for fysisk trening ved den spesielle treningsskolen 26 i Skottland. I 1944 ledet han spesialoperasjonen Varg hvor et team på fem personer ble sluppet i fallskjerm mellom Fyresdal og Setesdal.^[2][3]

Etter krigen ledet Sandvik Norges Forsvars Gymnastikk- og Idrætsskole fra 1945 til 1947, og var deretter konsulent for fysisk fostring fra 1947 til 1955.^[1] I denne perioden var han også formann i idrettsklubben Stabæk IF fra 1946 til 1948.^[4] Som leder av instruksjonskomiteen i Norges Idrettsforbund fra 1945 til 1949 skrev han flere bøker om idrettsinstruksjon, spesielt om ski og gymnastikk.^[1]

Fra 1955 til 1971 ledet han Forsvarets Idrettsråd med rang som oberstløytnant. Han tjenestegjorde som FN-forbindelsesoffiser til India og Pakistan (1965–1966), og som Røde Kors-representant til Sør-Vietnam (1968). Etter at han trakk seg tilbake fra Idrettsrådet, var han forsker i Forsvarsdepartementet med fokus på krigshistorie.^[1] I 1975 ga han ut "Frigjøringen av Finnmark 1944–1945" om frigjøringen av Nord-Norge, og i 1979 ga han ut "Krigsår: med Kompani Linge i trening og kamp".^[5]

For sine krigsinnsats ble han dekorert med St. Olavsmedaljen med ekegren, Forsvarsmedaljen 1940–1945 og Haakon VII 70-årsmedalje fra Norge, samt den britiske 1939–45-stjernen, Forsvarsmedaljen, Krigsmedaljen 1939–1945 og King's Commendation for Brave Conduct. Han mottok senere finske, liberiske og portugisiske medaljer og ordener samt FN-medaljen.^[1] Han døde i 1992^[3] og ble gravlagt på Vestre gravlund.^[6]