Norsk hofflitteratur

Norsk hofflitteratur er aristokratisk middelalderlitteratur på norrønt språk hvor sagatradisjonen blandet seg med den europeiske ridderroman. De fleste tekstene er oversatt fra sentraleuropeiske tekster, og det er antatt at denne kulturimporten var en del av hoffets bestrebelser for å fremme ridderskap og indirekte styrke kongens makt.^[1]

Spesielt på 1200-tallet, i årene etter den opprivende borgerkrigen, fikk Norge et kulturelt og litterært løft. Riksstyret ble utbygd i takt med at byene og handelen med utlandet vokste. Norge ble omformet etter føydalt mønster. Hoffet og kirken formidlet kontakten med Europa, og kong Håkon Håkonsson (1217–63) markerte vendepunktet og var selv en pådriver for oversettelser. Håkon var en lærd konge som beundret den europeiske ridderdiktning og fikk skrevet «sagaer» i prosa på grunnlag av ridderpoesien.

Forfatteren Hans E. Kinck avskrev på 1800-tallet denne «storhetstiden» som en forfallstid, anført av Håkon Håkonsson, i Kincks øyne en ren middelmådighet med flaks, med en litteratur som forfalt fra sagaer til «lektyre» - attpåtil «damelektyre» - på en tid da det norrøne språket endret seg og tapte sin klang. Halvdan Koht og Andreas Holmsen var blant historikerne som kom til å støtte dette synet.^[2]

Sannsynligvis på norsk initiativ begynte også Island å oversette og omtolke kontinentale romantiske eventyr. Stilen var overflatisk sett den samme som i klassiske sagaer, men innholdet desto mer fantastisk. Kjærligheten ble et motiv i seg selv, ikke en motivasjon som i islendingesagaene.^[3]

Fortsatt ble det skrevet kongesagaer. I 1264–65 skrev Sturla Tordsson Håkon Håkonssons saga på oppfordring av kong Magnus Lagabøte. Sturla skrev også Magnus Lagabøtes saga som bare er bevart i fragmenter. I motsetningen til Snorres kongesagaer var Sturlas sagaer mer som samtidssagaer å regne, og han måtte ta hensyn til hva han skrev om sine oppdragsgivere. Også Sturla siterer kvad, men mer som pynt enn som kilder.

Den høviske litteraturen var annerledes og fremmed i grunntonen enn i de norrøne sagaene. Det ga seg utslag i et annet heltebegrep med andre koder for ære; hvor den norrøne helten måtte være mandig var ridderen høvisk. Skrivestilen endret seg tilsvarende og vek fra den objektive tonen til en subjektiv, kunstferdig og ordrik. Fortellingene mistet sitt muntlige nærvær.

Den nordfranske sagnkretsen om kong Arthur på evig jakt etter Den Hellige Gral, korstogsånden, ble på gammelnorsk til Artus. Det første verket var kanskje Trístrams saga ok Ísondar, nokså løst knyttet til Arthurlegenden, ført i pennen av munken Robert i 1226 på Håkon Håkonssons bud. Den var oversatt etter en fransk utgave fra 1170-tallet. En rekke oversettelser fulgte i dens spor. Også en annen kjærlighetsroman oversatt denne samme Robert, nå abbed, på bud fra kong Håkon, Elis saga ok Rósamundu.

Parcevals saga ble også nedskrevet på kong Håkons tid og er en gjenfortelling på prosa av franskmannen Chrétien de Troyes’ epos Peerceval ou le Conte del Graal fra ca. 1180. Franskmannens dikt er ufullstendig, og den norske sagafortelleren laget en kvalitetssvak avslutning på eget initiativ hvor ridderen ble gift og levde lykkelig som ektemann.

En annen av Arthurs riddere er Iven (= Yvain) som blir gjenfortalt i Ivents saga Artuskappa hvor emnet er igjen ridderære og kjærlighet. Nært forbundet er en annen saga, Erex saga, hvor helten er en ridder som edelt drar ut for å hjelpe alle som er i nød. En annen oversettelse, Flóres saga ok Blankiflúr, har heller østerlandske enn keltiske kilder.

Høyere kvalitet holdt Strengleikar som kong Håkon lot «norræna» etter «velsk» mål, det vil si oversette til gammelnorsk etter fransk skrift. Det var en rekke elegant skrevne noveller, fritt gjenfortalt etter franske noveller på vers, såkalte lais.

Også enklere og mandigere i stilen er Karlamagnús saga, kanskje fra rundt 1250, som bygger på Rolandskvadet fra 1060. Oliv og Landres er én av de ti þættir (anekdotene) i sagaen og ble faktisk lagt inn i håndskrifter som ble skrevet senere. Denne fortellingen ble fraktet tilbake fra Skottland av hålogalendingen Bjarne Erlingsson fra Bjarkøy og på hans bud oversatt fra engelsk i 1286. På den tid var Eirik Magnusson var konge i Norge.

En blanding av riddersaga og fornaldersaga er Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga), også kalt for Saga om Didrik av Bern (norrønt Þiðreks saga af Bern) som ble satt sammen i Bergen rundt 1250 fra tyske dikt og fortellinger. Den forteller om Didrik (= Teodorik) fra Bern (= Verona), men også om kjemper som var kjent fra Eddadiktningen, slik som Sigurd Fåvnesbane og andre. Sagnhistorisk har den stor verdi, mente far og sønn Beyer, men kunstnerisk står den ikke høyt.^[4]

Bortsett fra Kongespeilet ble det i liten grad skapt ny høvisk litteratur i Norge, derimot var sjangeren en betydelig inspirasjonskilde for de norske middelalderballadene.^[5]

Den norske dronningen Eufemia av Arnstein som var gift med Håkon Magnusson av Norge fikk oversatt en del ridderfortellinger til svensk, de såkalte Eufemiavisene. Blant de første skjønnlitterære påvirkningene i Sverige kom altså via Norge fra det kontinentale Europa på begynnelsen av 1300-tallet. De nordiske ridderromanene skilte dog fra de kontinentale ved at kjønnsrollene ble framstilt noe annerledes.

Også Þiðriks saga af Bern ble oversatt til svensk hvor den ofte henvises til som Didrikskrøniken. Boken inneholdt også en rekke norske sagnkonger som Filmer eller Vilkin, Nordian, Hernit, Osantrix og Hernit Hernitsson og som uten blygsel ble langt inn i den svenske kongerekken.

Det eneste monumentale verket fra norsk middelalder er Konungs skuggsjå, også kalt Speculum regale, hvor europeiske kulturidealer er omformet til norsk virkelighet. Forbildene kommer fra utlandet, men er tolket originalt og personlig.

Verket er sannsynligvis skrevet av en lærd mann i kongens krets i Bergen. Dialektbruken viser likevel til Nærøya i Namdalen. Forfatternavnet er ukjent, og verket løselig tidfestet til en gang rundt 1250. Som europeisk dialektisk litteratur er det formet som en dialog mellom far og sønn, hvor sønnen spør og faren forklarer. Verket forteller meget om kulturnivå og tenkemåter ved å gjennomgå de viktigste stendene i Norge. Først fortelles om «farmannen» («den reisende», her: kjøpmannen), hva denne må vite, og hvordan han bør oppføre seg. Deretter om hirdmannen og om høvisk sed og skikk. Til sist om kongens makt og rett og plikter.

Boken er både pedantisk og fylt med bibelsk patos som oppleves uekte for dagens lesere, men har også fyndig økonomi i ordene som i sagastilen, og nytt er foreningen av nasjonal bevissthet med europeisk horisont. Forfatteren rår leseren å lære seg både latin og fransk, «de to mål som går videst, men heller ikke glemme sitt eget mål».

Norsk skriftspråk gikk oppløsning etter at Norge ble forent med Danmark ved Kalmarunionen. Gradvis ble dansk felles skriftspråk. Ved reformasjonen i 1537 tok dansk over som kirkespråk, og dermed også som skolespråk. Rundt 1600 var det i tillegg blitt rettsspråk.^[6]

• Riddersagaer på norrønt, fra Heimskringla.no

• Sagalitteratur