Peder Skram

Peder Skram
Peder Skram, portrett fra midten av 1800-tallet
Født		1503 Urup[1]
Død		11. juli 1581[1] Urup[1]
Ektefelle		Elsebe Krabbe
Far		Kristen|Christiern Skram zu Urup[2]
Mor		Anne Knudsdatter Reventlow[2]
Barn		Johanne Pedersdatter Skram[3] Karen Pedersdatter Skram[2]
Nasjonalitet		Danmark
Gravlagt		Østbirk
Peder Skram på Commons

Peder Skram, (født ca. 1502, død 11. juli 1581) var en dansk admiral og sjøhelt, født på sin fars gods i Urup, nær Horsens i Jylland; Danmarks første riksadmiral og med årene tildelt tilnavnet «Danmarks våghals».^[4]

Skram mistet tidlig sin mor, og vokste opp hos sin mormor før han kom i tjeneste hos Henrik Gøye, og ble med ham på felttoget til Sverige 1518 og nederlaget ved Brännkyrka. Skram deltok også på Christian 2.s hærtokt til Sverige i 1520, ble lettere såret, men klarte å utmerke seg ved Uppsala da han berget han livet til den hardt sårede standardbæreren Mogens Gyldenstjerne. Han kom deretter i biskop Ove Billes tjeneste og deltok i Frederik 1.s beleiring av København fra juni 1523 til januar 1524 etter avsettelsen av Christian 2. Her ble Skram såret to ganger, og under krigstjeneste i Tyskland ble han såret alvorlig. Ved sin hjemkomst ble han utnevnt til hoffsinde og tildelt en gård i nærheten av farens gård Urup i 1529. Denne var allerede hans, da både foreldrene og den eldre broren var døde. På Urup kom han i konflikt med en nabo og hogg ham i 1531 ned under en krangel. Først i 1534 kom det til forlik med offerets familie, etter at Skram betalte dem et nokså moderat beløp, og han mistet heller ikke sin posisjon som hoffsinde.^[5]

I januar 1532 ble Hovedøya kloster plyndret av Mogens Gyldenstjerne som da var innsatt som lensherre på Akershus. Abbed Hans Andersen satt fengslet fordi han støttet den avsatte kong Christian 2. som ennå ikke hadde oppgitt Norge. I mars 1532 ble Skram og Tile Giseler, admiralen som våren 1523 hadde seilt Christian 2. og familien hans til Nederlandene,^[6] utnevnt til å lede en unnsetningsekspedisjon til Norge, der Gyldenstjerne satt på Akershus under beleiring av kong Christians menn.^[7] Ved Tønsberg klarte de å erobre noen av kong Christians skip, og i april 1532 brente de ned det tomme klosteret på Hovedøya og brannskattet folk langs Oslofjorden, før de satte kursen tilbake til Danmark.^[8]

I grevefeiden fra 1534 til 1536 var hans ry som sjømann allerede etablert. Han ble sendt av den danske regjeringen for å assistere Gustav Vasa, som på den tid var alliert med Christian III, i kamp mot Lübeck og den danske tronpretendent grev Christoffer. Peder Skram hjalp med å organisere den svenske flåten i løpet av krigen. Innsatsen reduserte hansaveldets innflytelse i Østersjøområdet, og ved kroningen i 1536 ble Peder Skram adlet som takk for innsatsen. Han fikk også plass i kongens råd og bidro der i kampen mot tysk dominans.

Peder Skram sa fra seg vervet som admiral i 1555. Sju år senere tok han igjen kommando, nå i forbindelse med sjuårskrigen, da kong Frederik I tilbød ham den. Han ble siden etterfulgt av Herluf Trolle og trakk seg tilbake. To ganger prøvde svenskene å beleire ham på slottet Laholm, hvor han bodde, men han klarte seg. Hans gods i Halland ble også raidet flere ganger.

Peder Skram er gravlagt ved Østbirk kirke, og på kirkegården er det satt opp et minnesmerke over han og familien utført av billedhuggeren Otto Evens.

• Axel Larsen, Dansk-Norske Heltehistorier (København, 1893).