Roar Ljøkelsøy
Roar Ljøkelsøy Ljøken | |||
---|---|---|---|
Født | 31. mai 1976[1] (48 år) Orkdal | ||
Beskjeftigelse | Skihopper | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Olavstatuetten (2004) | ||
Sport | Skihopp | ||
Aktiv | 1993–2010 | ||
Høyde | 177 centimeter | ||
Klubb(er) | Orkdal IL/Trønderhopp | ||
Personlig rekord | |||
Sesong 2004/05 | Sted Planica (Skiflyging) | Lengde (m) 230,5 | |
Roar Ljøkelsøy på Commons |
Medaljeoversikt | |||
---|---|---|---|
Konkurrerte for | |||
Skihopping | |||
Olympiske leker | |||
Bronse | OL 2006 i Torino | Normalbakke | |
Bronse | OL 2006 i Torino | Lag K-120 | |
Verdensmesterskap | |||
Gull | 2004 Planica | Skiflyging Individuelt | |
Gull | 2004 Planica | Skiflyging lag | |
Gull | 2006 Kulm | Skiflyging Individuelt | |
Gull | 2006 Kulm | Skiflyging lag | |
Sølv | 2005 Oberstdorf | Storbakke | |
Sølv | 2007 Sapporo | Lag K-120 | |
Bronse | 2007 Sapporo | Storbakke | |
Bronse | 2005 Oberstdorf | Lag K-120 |
Roar Ljøkelsøy (født 31. mai 1976 i Orkdal) er en norsk skihopptrener og tidligere skihopper. Han la opp etter 2009/10-sesongen. Han har fire VM-titler i skiflyging og har vunnet elleve enkeltrenn i verdenscupen, som var flest av mannlige norske skihoppere inntil han ble forbigått av Halvor Egner Granerud 21. november 2021.
Karriere
Ljøkelsøy debuterte i mesterskapssammenheng under OL 1994, men leverte ikke gode prestasjoner på Lillehammer. I lagkonkurransen var Norge blant medaljefavorittene, men Ljøkelsøys svake hopping spolerte medaljesjansene og Norge endte på fjerdeplass. Også i Nagano fire år senere var han også på det norske laget som igjen endte på fjerdeplass i lagkonkurransen. Under Vinter-OL 2002 var Norges hopplandslag nede i en bølgedal, og endte helt nede på 9.-plass i lagkonkurransen. Stort bedre gikk det ikke i de individuelle konkurransene hvor Ljøkelsøy havnet på 18.-plass i liten bakke og 32.-plass i stor bakke.
I 2002 ble det gjort grep for å få norsk hoppsport tilbake på sporet, og den meritterte finske hopptreneren Mika Kojonkoski ble hentet inn.[2] Hans inntreden var det som skulle til for at Ljøkelsøy skulle få sitt gjennombrudd i verdenstoppen, og i januar 2003 vant han sin første verdenscupseier 26 år gammel.
Han holdt et jevnt høyt nivå i de to påfølgende sesongene, og kom begge gangene på andreplass i verdenscupsammendraget, bak Janne Ahonen.[3] Sesongen 2003/04 vant han sju av de siste 11 verdenscuprennene, og endte bare 10 poeng bak Ahonen.
I 2004 gikk han også til topps i VM i skiflyging i Planica. I dette mesterskapet vant Ljøkelsøy også laggull sammen med Tommy Ingebrigtsen, Bjørn Einar Romøren og Sigurd Pettersen. I 2006 forsvarte Ljøkelsøy VM-tittelen i Kulm, denne gangen vant han med over 20 poengs forsprang til nærmeste konkurrent.[4] Dagen etter ledet han det norske laget til nok en VM-tittel for lag, denne gang sammen med Tommy Ingebrigtsen, Bjørn Einar Romøren og Lars Bystøl.
Ljøkelsøys lengste hopp er på 230,5 m, satt i Planica i mars 2005.[5]
Fra 2016 til 2019 var han assistenttrener på det tyske hopplandslaget under hovedtrener Werner Schuster.[6]
Meritter
- OL 2006 – bronse individuelt (normalbakke), bronse for lag (stor bakke)
- Ski-VM 2005 – sølv individuelt (stor bakke), bronse for lag (stor bakke)
- Ski-VM 2007 – sølv for lag (stor bakke), bronse individuelt (stor bakke)
- VM i skiflyging 2004 – to gull (individuelt og lag)
- VM i skiflyging 2006 – to gull (individuelt og lag)
- Verdenscupen – to andreplasser sammenlagt, 11 enkeltseire (per 1. januar 2007)
Verdenscupseire
Nr. | Dato | Sted | Øvelse |
---|---|---|---|
1. | 2003-01-2525. januar 2003 | Sapporo | Stor bakke K120 |
2. | 2003-12-066. desember 2003 | Granåsen | Stor bakke K120 |
3. | 2003-12-2020. desember 2003 | Engelberg | Stor bakke K120 |
4. | 2004-01-2424. januar 2004 | Sapporo | Stor bakke K120 |
5. | 2004-01-2525. januar 2004 | Sapporo | Stor bakke K120 |
6. | 2004-02-077. februar 2004 | Oberstdorf | Skiflyving K185 |
7. | 2004-03-1212. mars 2004 | Lillehammer | Stor bakke K120 |
8. | 2004-03-1414. mars 2004 | Holmenkollen | Stor bakke K115 |
9. | 2005-01-2929. januar 2005 | Zakopane | Stor bakke HS134 |
10. | 2005-02-066. februar 2005 | Sapporo | Stor bakke HS134 |
11. | 2006-01-2222. januar 2006 | Sapporo | Stor bakke HS134 |
Referanser
- ^ pantheon.world[Hentet fra Wikidata]
- ^ «- Kojonkoski tidenes hopptrener». NRK. 18. august 2010.
- ^ «Roar Ljøkelsøy». NRK. 25. november 2005.
- ^ «Ljøkelsøy sikret VM-tittelen». Aftenposten. 14. januar 2006.
- ^ «Han skal skape nye trønderske VM-håp. – Tror ikke de unge vet hvem jeg er.». Adresseavisen. 9. august 2019. Arkivert fra originalen 29. desember 2019. Besøkt 29. desember 2019.
- ^ NRK. «Ljøkelsøy blir tysk hoppassistent». NRK. Besøkt 21. desember 2016.
Eksterne lenker
- (en) Roar Ljøkelsøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Roar Ljøkelsøy på Internet Movie Database
- (de) Roar Ljøkelsøy – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Roar Ljøkelsøy – Olympedia
- (en) Roar Ljøkelsøy – FIS (skihopping)
- v
- d
- r
- 1972: Walter Steiner
- 1973: Hans‑Georg Aschenbach
- 1975: Karel Kodejška
- 1977: Walter Steiner
- 1979: Armin Kogler
- 1981: Jari Puikkonen
- 1983: Klaus Ostwald
- 1985: Matti Nykänen
- 1986: Andreas Felder
- 1988: Ole Gunnar Fidjestøl
- 1990: Dieter Thoma
- 1992: Noriaki Kasai
- 1994: Jaroslav Sakala
- 1996: Andreas Goldberger
- 1998: Kazuyoshi Funaki
- 2000: Sven Hannawald
- 2002: Sven Hannawald
- 2004: Roar Ljøkelsøy
- 2006: Roar Ljøkelsøy
- 2008: Gregor Schlierenzauer
- 2010: Simon Ammann
- 2012: Robert Kranjec
- 2014: Severin Freund
- 2016: Peter Prevc
- 2018: Daniel-André Tande
- 2020: Karl Geiger
- 2022: Marius Lindvik
- 2024: Stefan Kraft
- 2004: Norge
- Roar Ljøkelsøy
- Sigurd Pettersen
- Bjørn Einar Romøren
- Tommy Ingebrigtsen
- 2006: Norge
- Roar Ljøkelsøy
- Lars Bystøl
- Bjørn Einar Romøren
- Tommy Ingebrigtsen
- 2008: Østerrike
- Gregor Schlierenzauer
- Andreas Kofler
- Thomas Morgenstern
- Martin Koch
- 2010: Østerrike
- Gregor Schlierenzauer
- Wolfgang Loitzl
- Thomas Morgenstern
- Martin Koch
- 2012: Østerrike
- Gregor Schlierenzauer
- Andreas Kofler
- Thomas Morgenstern
- Martin Koch
- 2016: Norge
- 2018: Norge
- 2020: Norge
- 2022: Slovenia
- 2024: Slovenia