Stjernekikkere

Stjernekikkere
Astroscopus guttatus
Nomenklatur
Uranoscopidae Bonaparte, 1831
Populærnavn
stjernekikkere
Klassifikasjon
Rike		dyr
Rekke		ryggstrengdyr
Klasse		beinfisker
Orden		piggfinnefisker
Underorden		sil- og fjesingfisker
Økologi
Antall arter:		ca. 50
Habitat:		bunnlevende i hav
Utbredelse:		alle tropiske og varmt tempererte hav
Inndelt i
Astroscopus Genyagnus Gnathagnus Ichthyscopus Kathetostoma Pleuroscopus Selenoscopus Uranoscopus Xenocephalus

Stjernekikkere (Uranoscopidae) er en familie av piggfinnefisker.

De ulike artene blir mellom 18 og 90 cm lange. Hodet er stort, og skjell mangler eller er svært små. Munnåpningen er nesten loddrett. Øynene sitter oppe på hodet og stikker aldri ut. Sidelinjen er høyt oppe på kroppssiden. Bukfinnene sitter tett sammen på strupen og har én piggstråle og fem bløtstråler. Fremre ryggfinne har tre–fem piggstråler, men kan mangle helt. Bakre ryggfinne har 12–17 bløtstråler.

Det er én stor giftpigg på hver side bak gjellelokket og over brystfinnen. Piggen har en dobbel renne langs siden og en giftkjertel ved roten. Slektene Astroscopus og Uranoscopus har uavhengig av hverandre utviklet elektriske organer.

Stjernekikkerne tilbringer mye tid nedgravd i sand eller mudder og hopper opp når et bytte passerer over dem. De er bunnlevende i havet fra fjæra ned til 500 m dyp, og de er utbredt i alle tropiske og varmt tempererte hav. I europeiske farvann forekommer stjernekikker (Uranoscopus scaber).

I eldre litteratur ble artene i familien Dactyloscopidae ofte regnet til stjernekikkerne. De ligner mye, men bukfinnene har én piggstråle og tre bløtstråler, de har aldri elektriske organer og øynene er teleskopiske hos noen arter.

Kilder

(en) Family Uranoscopidae - Stargazers - FishBase
E.S. Herald, oversatt av Per Høst (1963). Fisk, bind 3 i serien Verdens dyreliv. Oslo: Studieforlaget. s. 231. [originalens tittel Living Fishes of the World]
K.E. Carpenter (2002). «Uranoscopidae». I K.E. Carpenter. The Living Marine Resources of the Western Central Atlantic: Volume 2: Bony fishes part 1 (Acipenseridae to Grammatidae). FAO species identification guide for fishery purposes and American Society of Ichthyologist and Herpetologists Special Publication No. 5 (PDF). Roma: FAO. s. 1746–1747. ISBN 92-5-104826-6. ^{[død lenke]}
J.A. Alves-Gomes (2001). «The evolution of electroreception and bioelectrogenesis in teleost fish: a phylogenetic perspective». Journal of Fish Biology. 58 (6): 1489–1511. ISSN 1095-8649. doi:10.1111/j.1095-8649.2001.tb02307.x.